Husker du å be om hjelp? Eller går du inn i automatgiret som heter «klare alt selv»? Eller du tenker at du ikke skal bry andre med dine greier? Å be om hjelp eller spørre andre om noe som er litt utenfor «normalen» sitter langt inne hos meg. Men jeg øver og øver og øver. Så glemmer jeg det – og havner utpå «klare alt selv»-kjøret igjen, før jeg husker på det igjen. Og glemmer. Igjen og igjen. Hvorfor skal det være så vanskelig da? De aller aller […]
What if? Hva om alt hadde positivt fortegn. Alltid. Hele tiden i ett og alt? Det ville vært bra, hæ? Våknet med et smil og spretter opp av senga, smiler til alle rundt deg og strør om deg med godord og klemmer. For en vakker verden! Men er det slik? Om du ser deg rundt, så ser du at det er ikke slik. Kanskje det er bare en titt i speilet som skal til for å få bekreftet ”stusseligstuggu”. Lykketips her og bli gladere-tips der. Smilekurs og latterkurs og
Kan noen ta over lykken min? Les mer »
Merkelig overskrift tenker du kanskje. Men tygg litt på det. Har du ikke en eller annen gang i ditt liv tenkt at noen du kjenner eller har møtt tilfeldig har reagert på en merkelig måte? At de for eksempel har steinansikt og tilsynelatende ikke er sørgelige i det hele tatt. Eller er helt i oppløsning og virker som har mistet grepet om alt og alle totalt. Og om du har vært eller er i sorg selv – har du noen gang blitt overrasket eller kanskje skremt over dine
For å finne gleden så må vi gjennom sorgen. Det er min teori. Den høres logisk ut for meg. Jeg tror ganske sikkert at for å finne den sanne gleden, som varer lenge eller vi lett kan finn igjen og igjen, så må vi faktisk tørre å se inn i ”det sorte hull”. Ellers vil det bare komme tilbake igjen og igjen og bite oss i rompa. Som nissen på lasset. Eller gresset er ikke grønnere.. Den siste er vel ikke brukt om sorg i stor grad, men
Episode 2 av å være mer synlig kommer her: – nå også å bli både sett OG hørt. Ord skal stokkes og komme ut i riktig mengde, rekkefølge, forståelig, med tilhørende lydeffekter. Uten alt for mange dialektiske krumspring. Det skal holdes foredrag! Det er jo staselig da – at noen vil høre på meg! Jeg synes det er ganske rart – hva er liksom spesielt med meg og min historie? Den er jo bare sånn den er – og helt vanlig og dagligdags for meg. Og her kommer
Fra å ville være usynlig og gjemme seg bak andre til å ville vise seg fram og gå først – det er en lang vei. Liker du å synes? Nå har jeg aldri vært stum eller usynlig sånn sett – jeg har pratet i klassen og holdt tale for hele skolen på 17.mai i 4.klasse og har sagt både det ene og det andre. Å prate i forsamlinger har jeg gjort lenge, men ikke uten å være nervøs eller planlagt hva jeg skal si. Men å virkelig vises med
Hva er dine mestringsstrategier? Eller – hva i alle verden er det for noe? Har vi en strategi for vår mestring? Men altså: når vi opplever noe voldsomt, så håndterer vi det på ulike måter. Flukt en strategi. Å finne på noe hele tiden for å slippe å tenke og føle. En annen er å bli megainteressert i alt om det som har skjedd, for å få svar. Om faren din døde av kreft f.eks, kanskje du hiver deg over alt du finner om det? Du blir nesten
Nå ble det stille! Omtrent som etter en begravelse. Da ble det stille da. Sånn omvendt stille før stormen. Bare at da er stormen først og så er det ingenting. Var det mange som husket på deg før jul med gode ønsker og varme tanker? Og så – ingenting? Er det slik nå? Etter jula som ikke ble slik den skulle? Jula er lang. For mange er det alt for lang. To uker med unntakstilstand. En SLAGS unntakstilstand i alle fall. Det skal godt gjøres å fylle den
Lysene er oppe overalt, i alle vinduer, på hus og trær. Butikkene flommer over av julegreier I alle fasonger. Det er påtrengende mye kos overalt. Nedtellingen har begynt. Innspurten er i gang. Gaver å kjøpe, kort å skrive, selskap å delta i, juletrær å pynte. Det er på tide å drikke gløgg, spise pepperkaker og høre på julesanger. Det er på tide å bli klar for den beste tiden på året. Ikke sant? Vel, kanskje ikke for alle, og kanskje ikke for deg. Ikke hvis dette er den
Gruer du deg til jul? Les mer »
Nå er det bare to uker igjen og panikken brer seg. Det er så det kryper under huden og ikke vil gi slipp. En konstant stressfølelse som du ikke får ristet av deg, ikke sovet av deg (ja sovinga er kanskje så som så? ), kanskje prøver du å døyve den. Fortrenge den og tvinge deg til å ikke tenke på de dagene som kommer. Som det knyter seg i magen av å tenke på. Og du er helt paralysert. For det er så vondt å kjenne etter
Falske julehistorier Les mer »
