Hva er det med begravelser? Er de bare vonde?
Denne uken var jeg i en bisettelse, en dag som vi har visst lenge ville komme. En pappa til en god venninne av min datter var død etter å ha vært syk i flere år.
Jeg kan ikke si at jeg liker begravelser, men jeg synes det er en fin måte å ta avskjed med den som er død. Det er også det som er meningen med sermonien – å ta farvel.
Men hva er det med dette jeg synes er fint?
Det er en fin anledning til å vise at man bryr seg om noen, til å være med dem i sorgen og gi sin støtte. Det er også fint å kjenne på livet, sitt eget – hvor mye jeg har å være takknemlig for. Og også høre hvor fint liv den som er død har hatt. Å se hva han etterlater seg, og hvilken forskjell han har gjort i livet til mange. Det er fint å se alle de flotte jentene som stiller opp for sin venninne – noen av dem hadde kanskje ikke vært i begravelse før og fikk sitt første møte med døden. Det er trist, men samtidig er det en del av livet som de må lære. Og kanskje gjør det at de også setter mer pris på det de har.
Det er vakre blomster og fin musikk – og rom for bare å sitte i ro og kjenne på sine egne følelser. For det er mange føleser som er i sving i løpet av en liten time i en fin kirke sammen med mange andre, kjente og ukjente. Og ingen følelser er farlige, selv om de er ubehagelige.
Og det å kjenne varmen fra andre mennesker som bryr seg om og viser det. Og se at de nærmeste setter pris på at vi er der for dem – det er godt og fint. Selv om det er en vond dag for dem.
Og det er noe med sårbarheten og nakenheten når vi møter døden – det ekte og ærlige.
Det er fint, men også vondt og trist når mor og datter bærer kisten med ektemann og pappa ut av kirken. Det er noe med symboleffekten i det – nå har de gjort det de kan, og de kan ”slappe av”.
Det er mange ulike opplevelser av begravelser – noen husker alt helt krystallklart og andre husker nesten ingen ting. Jeg for min del husker ikke veldig mye. Jeg vet at det var veldig mange folk tilstede, men jeg husker dem ikke. Og alt dette er normalt. En begravelse er hardt arbeid – akkurat som sorg er. Når du er en av de nærmeste, eller den aller nærmeste er det gjerne sterkt fokus på oppgaven. Det du skal gjøre og gå igjennom. Da er det ikke sikkert det er så mye plass til å legge merke til andre ting.
Er det rom for latter og glede i begravelser? Ja, jeg mener det er det. Å få høre små historier og morsomheter om den som er borte, glede seg over gode minner og rare, morsomme episoder. Le litt etter at sermonien er over, lette litt på trykket og se at livet faktisk går videre – selv om det kan være vanskelig for mange der og da.
For alt er ikke trist og leit, selv om veldig mye er det.
Mange vet ikke hvordan de skal oppføre seg eller synes det er vanskelig å vite hva man skal si og gjøre. Til det vil jeg si – det er ikke så viktig hva du sier og gjør, bare du er der og viser at du bryr deg. Det aller værste er å ikke være der – og å unngå dem som har mistet. La dem få det rommet og tiden de trenger for å bearbeide sin sorg – husk at sorg er individuellt – og det du tenker er «riktig» er ikke nødvendigvis det for dem. Jeg har også flere råd til deg som ikke vet hva eller hvordan – se under teksten.
Musikken ja, den er viktig i alle slags sermonier – og i denne bisettelsen hadde de valgt en av mine yndlingssanger – Gabriellas sång. En nydelig sang, sunget av en flott sanger.
Jeg bruker begravelse og bisettelse om hverandre her – det er en forskjell, jeg vet det. Begravelse er når noen legges i en grav, og bisettelse er når den døde blir kremert. Et samlebegrep er gravferd. Men i min oppvekst var det stort sett snakk om begravelser, derfor bruker jeg det mest.