Husker du å be om hjelp? Eller går du inn i automatgiret som heter «klare alt selv»? Eller du tenker at du ikke skal bry andre med dine greier? Å be om hjelp eller spørre andre om noe som er litt utenfor «normalen» sitter langt inne hos meg. Men jeg øver og øver og øver. Så glemmer jeg det – og havner utpå «klare alt selv»-kjøret igjen, før jeg husker på det igjen. Og glemmer. Igjen og igjen.
Hvorfor skal det være så vanskelig da?
De aller aller fleste vil gjerne hjelpe andre, så sant de kan. De aller aller fleste vil det aller beste for andre. De alle aller fleste vil at andre skal ha det bra. Så sant de får en sjanse. Og blir spurt. For de aller aller fleste vil gjerne at vi skal «bry dem».
Hvorfor er det så himla langt mellom å «bry seg om » og å «bry andre»?
For snart to uker siden kom jeg ut av loopen min og spurte om en tjeneste. Jeg spurte en god venninne om noe jeg aldri har gjort før, for jeg vet at hun får mange spørsmål om å hjelpe, og hun har et stort nettverk. Dama heter Trine Grung.
Den dagen for snart to uker siden satt jeg hjemme med minstemann, som ikke hadde det noe bra på skolen. Og det hadde gått opp for meg hvor ille det var. Og mammahjertet mitt hadde det vondt. For mamma’er vil beskytte barna sine mot alt vondt, vi vil ikke at de søte små skal oppleve noe som helst vondt eller ubehagelig – selv om vi vet (jeg vet det iallefall godt) at det faktisk må til. De må erfare at alt ikke bare er lett eller greit eller en dans på roser. Men et mammahjerte er jo ikke rasjonelt alltid.
Men dette irrasjonelle mammahjertet er også grunn til at jeg spurte Trine om noe jeg vanligvis ikke ville gjort. Jeg spurte om hun kjente «noen» i fotballverdenen (siden junior er helt fotballgær’n) som kunne få til «noe» for junior siden dagene var mer strevsomme enn mammahjertet likte. Det jeg tenkte var kanskje at det kunne være mulig å få til noe «småtteri», – og det samme tenkte Trine som straks satte igang og ville hjelpe det irrasjonelle mammahjertet. Trine som aldri har spurt noen somhelst om noen ting i den retning.
Og guess what – dette ene lille spørsmålet fra en mamma som var lei seg fordi poden ikke hadde det bra, ha resultert i en HEL dag – en DRØMMEDAG med Rosenborg!! Tenk det! At mitt lille spørsmål ut av frustrasjon skulle resultere i noe så stort og flott!! Trine har blogget om det her. For den dag det skal bli!
«Tenkt at det finnes så snille mennesker» sa storesøster da hun hørte om dette. Og den andre storesøsteren «Jeg trodde slik ting bare skjedde på TV jeg».
Ja tenk – folk er så snille! For er så snille når de får en sjanse til å være det, når vi spør om det. For en liten hjelp fra andre kan være en stor hjelp for deg. Og omvendt. Din lille hjelp kan bety så uendelig mye mer enn du er klar over. Så et lite spørsmål, eller spørsmål om noe lite – kan bli til noe mye større og flottere enn du kan drømme om. Bare du tar det aller, aller første lille steget.
Hvem skal du spørre om hjelp i dag?
Tusen, tusen takk, Trine! Du er GULL og har et hjerte av gull <3 Og jeg er så heldig som har deg og andre mennesker i livet mitt som bare er snille og gode og vil andre vel <3
Og jeg har lært (enda en gang) at det er bare å tenke en tanke og sende ut et lite «pip om hjelp», og mirakler skjer.
Nå går straks første morgenfly til Trondheim – og junior og mamma er med og gleder seg STORT til en DRØMMEDAG!!
Få mine beste tips for mer glede, for en hverdag med positivt fortegn. Start å bruk dem med en gang!
Tilbakeping: Snille folk – del 2 | Ragnhild Ørjasæter
Mammahjertet fører mye godt med seg :-D Så glad å høre at du klarte å be om hjelp – det er absolutt vanskelig! Jeg har lært The Hard Way — da livet virkelig STOPPET opp og alt jeg kjente var snudd på hodet… DA spurte jeg om hjelp. Det var ikke lett, selv om det egentlig burde være enkelt som bare det! Uten min venner, som ga raust, alt jeg trengte, av både fysisk og psykisk hjelp – tror jeg ikke jeg og ungene mine ville «overlevd». Min største glede var å telle opp vennene for ungene mine – når det stod på som verst. Vi telte alle venner fra sør til nord for deretter å telle alle de som ikke bodde i Norge. Den nest-største Lykken for meg er gode venner som ser meg og ungene mine og som hjelper når jeg trenger det. Den største Lykken er å kunne hjelpe tilbake. Sånn er det. Håper dagen i Trøndelag blir den Beste EVER for deg og Lillemann <3. klem