Gleden i å glede seg leeeenge – Ragnhild Ørjasæter

Gleden i å glede seg leeeenge

Jeg skal gå KILIMANJARO!!

Hææ?? Hva skal du dit for? Det var responsen fra en venninne da jeg fortalte entusiastisk at jeg hadde meldt meg på tur til Kilimanjaro.

Vi har nok litt forskjellige vi to. Veldig like på mange områder, men her var vi totalt forskjellige. Og det er greit. Faktisk veldig fint!

Jeg har aldri hatt drømmer eller tanker om å gå opp i store høyder på store fjell ute i verden. Det er ingen barndomsdrøm som jeg har planlagt for og sett fram til i årevis.

Nei, den dukket opp på slutten av 2015 der jeg hørte om den via noen bekjente. Å så kult tenkte jeg, men la den raskt bort og puttet merkelappen ”umulig” på.

Bildet er lånt fra kandooadventures.com

Siden gikk det litt tid og jeg hørte om turen igjen. Og igjen. Og så satt den seg fast inne i mitt hode og dukket opp både titt og ofte, helt til jeg var på et kurs der jeg fikk et spørsmål om hva det var som gjorde at jeg ikke kunne. Jeg ble svar skyldig.

Noen dager etterpå meldte jeg meg på.

Før jeg hadde snakket med dem hjemme. Før jeg hadde tenkt ut hvordan jeg skulle finansiere turen (ja, for den er ikke billig). Før jeg hadde gått enda dypere inn i ”dette er umulig”.

Men denne ville ikke slippe tak i meg. Du vet innimellom når det er noe som bare setter seg fast og ikke vil ”gi seg” før du har tatt et endelig valg.

Jeg tok valget. På toget inn til Oslo på vei til jobb sendte jeg en melding ”jeg er med!” og hjertet slo fort fort fort. Omtrent som om jeg hadde gjort noe galt.

Så var det gjort. Om mindre enn et år skulle jeg sammen med 50 mennesker fra hele verden begi meg ut på en lang gåtur oppover mot toppen av Kilmanjaro.

I dag er det bare to uker igjen til jeg drar og månedene siden jeg sendte meldingen en morgen på toget til Oslo har vært fyllt av mange tanker og gjøremål rundt dette.

Fokuset har vært et fjell i Afrika. Nye venner som jeg ikke kjenner enda. Utstyr som er fint å ha på en slik tur (og noe er nødvendig). Tanker om høydesyke og ubehag. Hvordan blir det å sove i telt i mange dager. Lange dager i ro og fred med kun meg selv som selskap. Lange samtaler med mennesker i sakte fart. Livet i en egen boble der vi er utenfor det vanlige samfunnet vi er en del av. Nye lukter. Mobilfri og offline. Utsikt jeg kommer til å lagre i minnet for evig. Hvordan få mobilen til å overleve i kulden. Får jeg mulighet til å ringe hjem og gratulere minstemann med bursdag. Er det dekning et sted akkurat den dagen? En dagbok som skal skrives. Opplevelser og tankes som skal huskes og lagres gjennom ord. Kommer pennen til å virke? Å bo tett innpå et menneske i 14 dager. Blir vi møkke lei hverandre?

Så mange tanker om hvordan kan bli. Samtidig vil jeg møte reisen med så lite forventninger som mulig og bare være i den opplevelsen som blir til underveis. Et øyeblikk om gangen.

Jeg har kjøpt meg en bok om Kilimanjaro. Den har jeg knapt sett i. Fordi jeg ikke vil vite alt før jeg er der. Jeg vil møte opplevelsen når jeg er der. Være nysgjerrig på det som møter meg.

Tanken på dette eventyret som snart starter har gitt meg mye helt fra jeg meldte meg på. Det har gitt meg masse glede i å tenke på og glede seg til og planlegge. Det har gitt meg sommerfugler i magen og et rolig, langsikig fokus og prioriteringer underveis. Det har gitt meg glede å dele planleggingen og forventingene med en annen. Et mål for øye over lang tid.

Det er ikke så sabla viktig om jeg kommer på toppen eller ei. Men jeg vet at de som arrangerer turen vil gjøre alt de kan for at alle skal komme opp. De har gjort dette mange ganger før og vet hva som skal til.

Å komme opp vil likevel være en bonus. Og gjøre turen ned enda litt bedre.

Det er fortsatt noen dager til avreise. Mange tusen skritt som skal gås hver dag. Noen gode treningsøkter som skal nytes. Noen gode måltider som skal gi kroppen best mulig fuel. Og noen bager som skal pakkes (akkurat det gir noe hodebry når det skal pakkes både til sydenvarme og full vinter…) Tid sammen med junior og kjæresten som skal nytes.

Jeg er godt forberedt. Punktum.

Jeg har trent mye over lang tid. Jeg har alt utstyret jeg trenger. Jeg har flybilletter til og fra. Jeg skal være med svært rutinerte folk som ”kan” Kilimanjaro.

Hva mer trenger jeg?

Jeg har til og med anskaffet egen Afrika-lue! Er den ikke kul?  Elefanter og greier! Tusen takk til Camilla som har lagd den!

Bildet er fra dagens treningstur med Margrethe. Vi kjenner hverandre ganske godt allerede (som den eneste!), og skal campere sammen i to uker og bli veldig mye bedre kjent!

Vi gikk fra langt ut på Snarøya, opp hele Lysakerelva og ned igjen. Helt til bussen kom og vi satt på de siste 5 km. Da gadd vi ikke bruke mer tid og dessuten venta middagen!

Let the adventure begin!

Vil du høre med om denne reisen?

 

 

Scroll to Top