Når kjæresten dør, så er det også noen sin sønn eller datter som dør. Og noen sin bror eller søster. I mitt tilfelle var det en mor som mistet sin yngste sønn og to søstre og en bror som mistet sin lillebror.
Mine to yngste og jeg har akkurat vært på besøk hos min «gamle» svigerfamilie. Gamle i hermetegn – de er jo fortsatt min familie, selv om det naturlige bindeleddet er borte. Og de er uansett barna sin familie for alltid. For meg har det aldri vært aktuelt å droppe denne delen av familien, men jeg kan tenke meg at det kan være en tanke som kan dukke opp i en slik situasjon. Hva nå? Hva med jul og bursdager og ferier som vi kanskje har feiret sammen før kjæresten døde? Her finnes ikke noe fasitsvar. Men mange mange spørsmål før du finner ditt eget svar.
Min «gamle» svigerfamilie bor ganske langt unna, så for oss blir et max en tur om sommeren. Noen ganger bare barna, noen ganger er jeg med. Og for to år siden var også min samboer og hans sønn med. One big happy family liksom? Nja, kanskje det. Jeg mener det er viktig at mine barn har kontakt med sin fars familie – om ikke mye, så i alle fall noe. Hvor mye må hver enkelt finne ut av selv, der er det like mange svar som det er mennesker.
Mine barns bestemor har bare tre barnebarn – mine barn – de er hennes øyestener.
Foto lånt fra www.russellmoore.com
Jeg har vært heldig med min svigerfamilie – både min gamle og nye. Da kjæresten min døde, var alt opp til meg. Jeg fikk velge om han skulle gravlegges der vi bor eller om han skulle ”hjem” der han kom i fra og der svigerfamilien bor.
Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært dersom andre skulle komme og kreve eller forlange f.eks hvor han skulle gravlegges.
Hva om barna ikke vil besøke pappa sin familie? Vi har hatt noen diskusjoner gjennom årene, og det er naturlig når barna kommer i en viss tenåringsalder. At slekt ikke er det kuleste å bruke tid på. Så vi har diskutert. Og delt meninger. Noen ganger har ungen dratt, noen ganger ikke. Og ved enkelte viktige anledninger har mor satt ned foten og vært svært bestemt.
Men til syvende og sist kommer man ikke langt med tvang – de må få bestemme selv. Påtvungent samvær er sjelden veldig hyggelig. Også barn, særlig de som er ganske store, må stå for sine egne valg.
Synes du dette er vanskelig? Er forholdet til dem rundt deg med på å gjøre dagene dine alene tunge? Stilles det forventninger om hvordan ting skal være, forventninger som skurrer for deg?
Skriv (for)navn og e-postadresse i boksen på under her, så får du mine tips for å gjøre dagene litt lettere.
Få mine beste tips for mer glede i hverdagen, start å bruk dem med en gang!
Jeg tror nok også at det er en del likt ved skilsmisse, Aina, det skjer en endring der det naturlige bindeleddet ikke er der lenger. Og da blir det kanskje vanskeligere å opprettholde kontakten. Eller det krever noe annet enn det gjorde før. Noen velger å ikke gjøre den jobben, og ser nok ikke hvilket tap det er. Og kanskje gjør man det mer komplisert enn det er også.
Det trenger heller ikke være så komplisert å la hele den nye familien møtes – som du sier – alle er jo viktige personer i ditt liv. Så utrolig bra det du har fått til – ved å la alle møtes!
Det kan også hende at noen av de samme problemstillingene dukker opp ved samlivsbrudd (uten sammenlikning, selvfølgelig!). I min situasjon var det naturlig å opprettholde kontakten med barnas farmor, samt noen tanter og onkler. Barnas farfar valgte selv, og den lille kontakten barna har med han er gjennom far. Så er det slik at en del menn er noe mindre «flink» til å holde en nær og god relasjon mellom generasjonene levende. Det er sårt når et barn sier: Jeg føler ikke at jeg kjenner farfar egentlig. Den nye mannen i mitt liv møter disse fra min «eks»svigerfamilie innimellom, og det kjennes bra å kunne la dem møtes, alle disse menneskene er barna og jeg glade i, og de vil alltid være en del av våre liv.