Helvetes ferie

Sommer og ferie. Skolefri, stengt SFO og ønsker om en god sommer. Lange, late dager og familiekos. Sommer- og ferieidyll. Høres helt topp ut for de alle fleste av oss. Men ikke alle. Ikke for deg som har første sommerferie alene uten din kjære og alene med barna i flere uker i strekk. Ikke for deg som for ikke altfor lenge siden drømte om en sommerferie med kos og familiehygge og ”denne sommer’n skal bli så fin”.

Det ble ikke sånn. Jeg grudde meg til den første ferien alene. Og før det hadde jeg strevd og strevd og strevd for å gjøre hverdagene og livet vårt så bra jeg kunne, så jeg var helt utslitt. Jeg var rett og slett helt på felgen og klarte knapt å spise. Å se for seg tre uker alene med barna og ingen faste aktiviteter, var som et endeløst helvete.

I dag husker jeg knapt noe fra den ferien, bortsett fra at gode venner avlastet meg masse for den minste, som var 1 ½ år. Vi var med tre vennefamilier til Danmark en uke, jeg husker vi skulle spise på båten til Danmark, og jeg måtte bare reise meg og gå. Jeg orket bare ikke – verken mat eller prat.

Den uka husker jeg at jeg sov og sov og sov mens junior var med de andre – resten er uklart.

Søstrene hans som var en del større, husker jeg ikke helt hvor var, men jeg tror de hadde det bra sammen med de andre. Egentlig så sov jeg kanskje ikke så mye heller, jeg lå nok en del og så i taket og ville slippe unna alt ansvaret og alle menneskene rundt meg.

Men jeg forsvant jo ikke. Jeg gjorde det jeg skulle gjøre med å ta meg av barn og være litt sosial og være med på tur, men det var et slit.

Jeg er svært takknemlig for at de andre voksne passet på og ordnet opp, og tok ekstra hensyn til meg i sin ferie – og lot meg få noen pauser innimellom.

Resten av ferien husker jeg ikke så mye av. Vi var noen dager i Sogn hos en god venninne, og jeg fortsatte med å sove, men heldigvis litt mindre enn i Danmark.

Greia er at det blir litt tåkete i en slik periode. I alle fall for meg. Jeg husker noen ting, og resten er uklart.

Men det som står igjen i ettertid er at jeg skulle sett tegnene hos meg selv mye tidligere og bedt om hjelp til det jeg trengte for at ferien skulle bli levelig. Men det hadde jeg ikke lært enda. Da skulle jeg være sterk og klare alt og ikke be om hjelp før jeg omtrent lå rett ut. Og jeg gjorde det den ferien, så da var hjelpen på en måte rettferdiggjort.

Hvorfor er det slik at man ofte kjører seg helt ned før man kan be om hjelp? Er det slik at man må gå nederst i kjeller’n før man lærer leksa ordentlig?

Jeg har gått i kjeller’n også etter den sommer’n, så jeg lærte i alle fall ikke leksa godt nok. Mulig jeg er særdeles tunglært – men så unødvendig med flere kjellerturer!

Kjenner du noen som har ferie alene for første gang i sommer? Hva kan du gjøre for dem? For meg ville det vært utrolig flott å få noen dager helt alene uten barn min første ferie, men det er ikke sånn for alle. (Nå høres det kanskje ut som jeg helst ville bli kvitt barna mine, men det er absolutt ikke slik – når du er alene med tre barn absolutt hele tiden, så trenger i alle fall jeg PAUSE fra å være mor)

Spør dem. Og kanskje de ikke vet eller ikke vil si hva de aller mest ønsker seg, så spør litt mer. Eller spør deg selv – hva ville du satt mest pris på av hjelp når dagene butter i mot og du vil ha fri fra livet ditt en liten stund? Del gjerne i kommentarfeltet under!

Og kjenner du noen som kunne ha nytte av å lese dette – vær så snill og del denne med dem. Da blir jeg kjempeglad. Og du gjør noen andre en tjeneste, fordi de trengte å lese om en helvetes ferie.

Og legg gjerne inn navn og e-postadresse om du vil ha en litt bedre dag – ferie eller ikke.