Går du ned i ”dalen din” ofte? For du har vel en ”dal” du også, en ”blåmandag”, en ”tung dag” eller en deppe-uke, eller hva det nå kalles. Om du ikke har det noen gang, så er du unormal.
Jeg er høyst normal, den mest normale jeg kjenner faktisk. Og jeg går så altfor lett i ”suremodus” og blir det for lenge. Og at det kommer i begynnelsen av desember er kanskje ikke så rart. Det er mye om skal huskes på og ordnes de neste dagene og få ukene. Eller kanskje det er en tid som ikke er så hyggelig å gå i møte? Det er nå rart at det er så mye lettere å være sur og halvgrinete enn å være blid, glad og fornøyd. Men hjernen vår er nå engang slik, vi er konstruert til å legge mer merke til det negative enn det positive. Derfor må vi trene på å fokusere på positive, om vi ikke liker så godt disse turene i ulendt terreng og surt vær.
Så jeg blir i den dalen da. En stund. Før jeg tar meg i nakken og ser meg selv ovenfra og finner ut at den kjerringa der er ikke noe hyggelig selskap. Glefser hit og dit til uskyldige familiemedlemmer med urettfedige kommentarer. Ikke min beste versjon akkurat. Og selv om jeg vet akkurat hva som skal til for å komme ut av ”min verste versjon” og ser at jeg er der, så velger jeg å bli der en stund. Jeg er jo coach, for pokker. Jeg har lært hva som funker og ikke funker på både meg selv og andre. Jeg har lista klar med ting som funker når jeg er ”nede”: glad musikk, ut å gå, danse, treffe kule folk etc etc. Superenkle ting som ikke krevet stort mer enn å tenke tanken først. Men gjør jeg det? Neiii, ikke alltid så fort som jeg kanskje burde.
For nedi ”min værste versjon” finner jeg faktisk noe bra. Merkelig nok. En ting er at det er deilig å bare drite litt i å hele tiden være på topp (eller kanskje bare sånn passe, om du er et ”sånn-passe”-menneske), men ned i der finner jeg geniale løsninger. Når du er så møkka lei av å være i et ”dårlig modus” – og ikke gidder å være der lenger – da kommer du deg derifra. Da tar du grep. Du ser klarere hva som må til. Du ser hva som må prioriteres. Du velger bort eller du velger ”inn”. Om du velger å gjøre det.
Og det er det samme med sorg, tenker jeg. Sånn langvarig, bitter, ”det er synd på meg”-sorg. (det er ikke den naturlige sorgen som vi må igjennom jeg mener, jeg håper du ser forskjellen)
Hva er det som gjør at noen blir i sorgen så uendelig lenge? Hva er det som er bra med å være der?
For det er ikke bare svart/hvitt her. Det er ALLTID noe som er bra selv om det meste ikke er det. Som når jeg blir i denne værste versjonen av meg selv i min lille deppe-dal litt lenger enn en bitteliten stund. Hva er bra med det? Jo, jeg vet at det kommer noe godt ut av det – og jeg ”venter” på å oppdage det. Og jeg koser meg litt med å være muggen og sur og skylde på andre. Gjør ikke du? Også jeg føler meg mye bedre etterpå.
Så hva er det som er bra ved å være i sorg veldig lenge? Hva er det som er bra ved å dyrke det lenge? Hva er det som gjør at noen blir der og ikke kommer seg videre?
Om du er der – still deg det spørsmålet.
Ja, det er et merkelig spørsmål, men tygg litt på det. Våg å still det til deg selv, og vær nysgjerrig på svaret UTEN at du dømmer deg selv. For her er det ikke noe rett eller galt, det bare er som det er. Om svaret ditt for eksempel er at du liker at folk synes synd på deg og tar hensyn til deg, at det gjør deg mer viktig – så er det det for deg. Det er ikke noe galt i det.
Det er ikke sikkert du liker svaret, men det er der gullet ditt ligger. Når du vet hvorfor du blir der – da kan du komme deg videre. Du kan faktisk gjøre noe med det når du vet mer. Om du velger det.
Om du ikke har en slik fin liste over ting som hjelper deg ut av dalen (om det er en liten eller stor dal) og opp i lyset – så lag en!
Og du trenger ikke engang finne opp kruttet selv: Legg igjen navn og e-post i boksen under HER og få mine tips til mer glede – rett i innboksen din kjappere enn lynet.
http://www.youtube.com/watch?v=7XcTREZEtaU
Få mine beste tips for mer glede, for en hverdag med positivt fortegn. Start å bruk dem med en gang!
Så flott at du hadde bruk for det akkurat nå! Det gleder meg, Britt.
Tusen takk for at du minner meg på det å fokusere <3