Hvilke følelser dukker opp hos deg når du hører eller ser dette ordet?
Sorg, tristhet, fred, lidelse, trygghet eller følelsesløshet? Det utløser mange følelser, og vi kan ha helt forskjellig reaksjon.
Jeg har vært i en situasjon der det var jeg som tok i mot ordet fra mange.
Jeg har også vært i flere situasjoner der jeg selv har sagt det.
Etter at jeg var mottager har jeg ikke sagt det selv.
Ordet er kunstig i min munn, og passer ikke sammen med resten av ordene mine. Ikke i det hele tatt. Det blir bare helt feil.
Da jeg begynte å skrive om Kondolerer, spurte jeg på Facebook hva andre tenkte og følte om dette. Og jeg fikk masse respons – i helt ulike retninger.
Mange synes det er et fint ord som faller naturlig å si, og som kan være et fint å ord å bruke i mangel av andre ord.
Men de aller fleste synes det er et ord som er vanskelig å bruke, som ikke føles naturlig eller upersonlig. Litt stivt og utdatert.
Det kan også føles forskjellig i bruk om personen som er død var gammel eller ung, eller hvor godt du kjenner de og den som har mistet.
Som profesjonell der man kommer mye i kontakt med død og pårørende, kan ordet virke mer naturlig og profesjonelt.
Det er sikkert like mange oppfatninger som vi er mennesker.
Hva betyr ordet kondolere?
Det betyr er en gest eller hilsen, fra latin condolere “føle med”.
Kondolere kommer av det senlatinske condolere som betyr «å føle sterk smerte, ha det vondt eller lide sammen». Ordet er satt sammen av det latinske dolere, «å ha det vondt eller føle smerte», og forstavelsen con, «sammen».
Men hvorfor har vi så mange følelser rundt et ord? Rammene rundt ordet er spesielt. Og de siste årene har døden blitt et mer og mer bortgjemt tema. Men som en klok mann sa på Facebook – det er det eneste sikre vi vet om – at vi skal dø. Og det er helt sant – vi blir født og vi skal dø. Alt i mellom kan vi velge.
Derfor er det egentlig litt underlig at vi er så redd for å prate om den.
Døden er blitt institusjonalisert og bortgjemt på sykehus og sykehjem, og det er ikke mange som dør hjemme – eller som velger det frivillig.
Tidligere var det en mer naturlig del av livet – den gamle døde mens barna løp rundt, og den døde lå hjemme en tid før begravelsen. Det var nok ikke så romantisk som man gjerne vil ha det til – de hadde lite ressurser og det var eneste mulighet, og sikkert ganske så traumatisk i mange tilfeller. Men å velge det selv om man føler det er det beste, det er vanskelig. Det er omtrent borte i dag, og det blir tema i VG om man velger en slik måte i dag. Som Per Fugelli sier det: “Døden er i et fengsel av forbudte ord”.
Jeg håper jeg kan bidra til å åpne dette fengselet litt opp.
Mange synes det vanskelig når døden kommer tett innpå oss. Det ER vanskelig å være menneske når det virkelig gjelder, når det innerste sårbare jeg’et står helt nakent. Både den som har mistet som er i bunnløs sorg, og den som står ved siden av og kjenner på sin egen frykt for å miste. Eller kanskje du ikke har vært i noen av de situasjonen, og er bare redd for å du en gang må forholde deg til det, og ikke vet hvordan du kommer til å reagere eller håndtere det?