Hei – takk for at du ville ha mine tips – det setter jeg stor pris på!
Her er mine tips når du skal møte en du kjenner som akkurat har mistet en kjær person – eller kanskje når du tilfeldigvis møter noen som har mistet.
Eller kanskje du kjenner noen som trenger disse tipsene?
Før du leser videre – dette er mine helt subjektive oppfatninger og står helt for min regning – det er min opplevelse, mitt tankespinn og ingen sannhet, men jeg håper og tror at mange kjenner seg igjen:
- Husk at de er den samme personen som de alltid har vært, bare en erfaring rikere. De aller fleste (iallefall var det slik for meg) setter pris på ganske normal omgang, .
- Om du lurer på noe rundt dødsfallet, så si at du lurer på noe, og hør med den det gjelder om de vil prate om det. Punktum. De vet det. Og det blir ikke værre for dem om du spør om det du lurer på
- Det er lov å le. ALT i hele verden er ikke stusselig, selv om en stor del er det akkurat da. Det kan være svært befriende å le av dumme dagligdagse ting. Barn sørger, også sørger de ikke. De hopper regelrett ut og inn av det, og glemmer det litt innimelom. Det er lov for voksne også. Det er faktisk forsket på at det er en sunn måte å jobbe seg gjennom sorg på.
- Husk at de absolutt ikke er ødelagt selv om noe tragisk har skjedd og de reagerer annerledes enn du er vant til. De er i sjokk. Alle reaksjoner er normale, selv om det ikke er slik du ville trodd det skulle være.
- Ikke vær redd for å ikke vite hva du skal si – da kan du heller si akkurat det: “jeg vet ikke hva jeg skal si” – så vil den sørgende hjelp deg videre.
- Det er ikke det du sier som er viktig, men at du ER DER! Vis at du bryr deg.
- IKKE skygg unna – du vil garantert bli husket for det om du gjør det. Så om dette er en person du vil ha i livet ditt framover – ikke skygg unna!
- Når du spør om hvordan vennen din har det – vær forberedt på at du kan få et helt ærlig svar som du må håndtere, som du må ha tid til. At det er helt for jævlig og at alt er bare fælt! Men ofte sier vi (den som har mistet) “joa, det går nå på et vis” fordi man ikke orker den ærlige varianten – iallefall ikke hver gang. Om du får den ærlige varianten – se oppover på lista her; det er ikke hva du sier som er viktig, men at du er der og er ekte og deg.
- Ikke føl at du må si eller gjøre noe for å gjøre det lettere. Du kan ikke ta bort smerten, men du kan ta del og lette litt på trykket med din ekte tilstedeværelse.
- Spør dem hvilken hjelp du kan tilby. Om de ikke vet, så spør litt mer (uten å mase :)) Jeg husker jeg satte stor pris på praktisk hjelp, for eksempel at noen lagde middag eller handlet inn. Hva med å vaske huset?
- Barn? Oppfør deg «normalt» overfor dem. De blir fort lei av å bli spurt om «hvordan har du det?». Ingen andre blir spurt om det og det er teit å skille seg ut, men dette kommer selvsagt an på alder også. Prat om vanlige ting, aktiviteter, venner, skole og sånn – så kommer de med det de har på hjertet. MEN du kan godt si noe sånn som «om du vil prate om X så må du gjerne det, men du bestemmer». Så vet de at du tåler å høre om det.
- Har du barn som du vil skåne fordi du tenker at det er for vondt og vanskelig for dem, eller de har det sikkert best med å ikke være med, eller noe i den dur – ikke gjør det! Prat med dem og hør hva de vil. Barn er kloke små mennesker som vet hva de vil. De har ikke vondt av å være med i begravelser eller se døde personer dersom de selv vil.
- Husk at du ikke skal fikse den som sørger. Sorg tar tid, og det er et hardt arbeid man må igjennom – på sin egen måte.
- Om du er i samme forening, klubb, organisasjon eller fellesskap som en som har mistet, så ikke glem dem dersom de forsvinner en periode. Å bli glemt av «sine egne» kan forsterke ensomhetsfølelsen, og det kan være vanskelig å ta opp igjen kontakten og aktiviteten dersom de ikke har hørt noe fra deg på lenge.
- Om du hører samme historie for tiende gang, så er det fordi vennen din kommer seg videre ved å prate om det som har skjedd. Det er ikke for din del, men for sin egen. Bare vær tilstede. Du trenger kanskje ikke si noe som helst.
Det viktigste er at du er der for den du er glad i eller bryr deg om – vær et godt medmenneske – slik som du vil at andre skal være mot deg, men forvent samtidig ikke at andre skal ha de samme reaksjoner som deg.
Vær et godt medmenneske
Har du andre tips enn de jeg har her? Del gjerne med meg, så listen kan utvides – det kan være god hjelp for noen der ute!
Legg igjen din kommentar eller send meg en mail: ragnhild@ragnhildorjaseter.no
Tusen takk, Kristina.
Oii det var litt av et år.
Å være vanlig er en god måte, også å tilby hjelp. Husk at hun er den samme som før, men med en ekstra vond og voldsom erfaring.
Kanskje du ikke får noen respons på tilbudet ditt om hjelp, men da er det viktig at du ikke glir unna. Mange tilbyr hjelp med en gang, og da er alt så voldsomt at det er vanskelig å se hva man trenger hjelp til. Når man faktisk trenger hjelp etter en stund kan det være vanskelig å be om hjelp, for da er folk blitt «litt borte», og det er kanskje lenge siden tilbudet om hjelp kom, og man lurer på om det gjelder lenger.
Så utrolig flott at du er der!
Dette året har vært tungt.. Jeg leier leilighet hos et ektepar, jeg har bodd her i 11 år. I februar døde sønnen i huset ved drukning og 3 mnd senere døde mannen i huset. Begge tok sitt eget liv. Igjen sitter mor/kone alene. Hva skulle jeg snakke med de/henne om? Jeg valgte å være så vanlig som mulig, men ga uttrykk for min medfølelse ved å sende blomster ved begge tilfellene. Var også på døra til de og kondolerte og sa at hvis de trengte noe hjelp, uansett hva så var jeg tilstede. Jeg bor jo i samme huset.
Jeg fant bloggen din via Facebook og har notert webadressen og skal gi den til enken. Tror den kan hjelpe henne i sorgen. Takk for en fin blogg
Tusen takk, Kristin! Og det er jammen sant det med å sende med vaser med blomstene. Jeg tror jeg fikk låne vaser av noen venner, og til slutt hadde jeg ingen steder å sette alle blomstene heller. Men alle sammen varmet <3
Fine tips som jeg kan si meg enig i. Vi mottar masse blomster fra folk som vil vise sin medfølelse, og det varmer godt. Jeg ville ikke vært foruten blomstene, og det er godt for andre å få vist at de bryr seg. Et lite tips kan være å sende en vase med blomstene. Vi gikk hvert fall fort tom for vaser..
Du er et levende bevis for det jeg virkelig brenner for, den enorme transformasjonskraften som ligger i de store livskrisene. Plutselig er hver dag viktig, pluselig ser vi våre næreste slik vi burde. Livet leves mer intenst og ekte. Øyeblikket blir dyrebart og hellig.
Tusen tusen takk for din kommentar og dine gode ord, Katrine <3
Så fint at du fant denne akkurat i kveld, selv om det sikkert også gjør vondt.
Og det er så sant det du skriver - at vi er resurser!
Vi husker dem som trekker seg unna - og jeg er akkurat der du er - det skal jeg aldri gjøre!!
Det ble ekstra sterkt, siden jeg bare minutter før du la ut denne, fikk vite at en bekjent av meg ble funnet død i kveld. Jeg kjente ikke henne så godt, men familien vet jeg godt hvem er. Det ble så åpenbart for meg at vi kan være er for hverandre, nesten uten å vite det, slik du var der for meg nå. Tusen takk Ragnhild. Jeg mistet mamma for 16 år siden og erfarer så mye v det du skriver. Jeg husker svært godt de som trakk seg og jeg har banna bein bestemt meg for at aldri, aldri skal jeg trekke meg. Heller tørre å være sårbar og si at jeg ikke vet, men er der om jeg trengs. Uansett. Vi som har mistet er ressurser og jeg er takknemlig for din jobb.